Fred:

Fred:

“Etter taushet og klamrende utilpasshet skjer det noe, hun snakker. Løsrevne ord, en underlig poesi. Jeg lager først kalde setninger ut av ordene, så varmes jeg og pennen glir mellom mitt blikk på hennes kropp og hennes ord til meg. “

“Det blir vakkert mellom oss, vi er ute og spaserer og lengter etter varmen den andre kan gi. Det er kaldt og kinnene er røde, et sted under alt sammen er der hvor vi skal. Jeg skriver på trærne, på bakken, på ryggen hennes. Hun pumper blod til alle stedene jeg ikke har vært. Jeg fyller hele rommet med ord. Gardinet blir et brudeslør, hun er hvit vakker brud og jeg gråter. Legger meg på panseret. Rister av gråt og lunken, men likevel hengiven glede.”

“Hvordan nærmer man seg?”